Når man snakker om vakker kalligrafi, tenker man ofte på bokstavens form eller kvaliteten på linjen. Men uttrykket blir også til i rommet rundt tegnet: i pausene, avstandene, margene og det stille feltet på arket.
Rommet lar bokstaven puste. Det skaper rytme, balanse, ro eller spenning. Hvis bokstavene står for tett, blir komposisjonen tung. Hvis de står for langt fra hverandre, går enheten tapt. I kalligrafi er tomrommet ikke bare bakgrunn, men en aktiv kompositorisk kraft.
En vakker linje trenger vakker stillhet rundt seg. Når øyet kjenner luft, blir arbeidet klarere, dypere og mer overbevisende.
